Jeg ofrer stadig vekk kroppen min til veldedige matprosjekter. Jeg bruker ofring til matgudene som unnskyldning, men innser vel egentlig at unnskyldningen er relativt dårlig kamuflert. Veldedigheten det er snakk er selvsagt for dere som leser bloggen: jeg vil jo ikke at dere skal spise dårlig mat, ergo må jeg kvalitetssikre den først. Jeg er grei sånn.
Uansett: for å ikke tippe helt over 300 kilos-grensen jeg har satt for meg selv, så har jeg enkelte fastedager. Eksempelvis på fredag inntok jeg bare flytende føde. Det var forresten en veldig god vin.
Jeg innrømmer også uten blygsel at dette er nok en dagen derpå-rett, for siden dagen i går var i går, så er naturlig nok denne dagen, dagen derpå. I går var vi en vennegjeng som var ute og spiste på Le Benjamin på Grünerløkka, i anledning Tove og Thomas sin 15-års bryllupsdag! Yay for dem! Tove visste ikke at Thomas hadda arrangert middag med oss vennegjengen, så det ble en koselig overraskelse og en veldig hyggelig kveld. Maten var helt fantastisk, men jeg satt den i halsen da Eyvind Hellstrøm entret lokalet og satt seg ved bordet rett ovenfor oss. Alle som kjenner meg vet at jeg har siklet på den mannen i et halvt tiår. Etter fryktelig mye avstandssikling og en høflig «takk for sist» skål, bestemte jeg meg for at jeg skulle bort og snakke med ham. Men jeg ville jo ikke være uhøflig, måtte jo vente til han og selskapet hans hadde spist opp. På den tiden klarte jeg å drikke meg til mot. Noen vil kanskje kalle det overmot. I søplefylla snubla jeg bort til ham, og liret fra meg en hel masse intelligente og imponerende fraser. Jeg husker ikke helt hva, men det må ha vært veldig smart, for jeg er alltid smart. Jeg tror også han var vilt begeistret for at jeg nærmest satt meg i fanget hans og forlangte å være desserten hans. Han var nok umåtelig takknemlig og imponert over å få servert en slik feminin, diskret og sart liten blomst som meg på sølvfat. Jeg hadde klasse! Yay for meg.
Tilbake til maten. Jeg ble litt overivrig da jeg omsider fikk børstet støv av toastjernet her om dagen, så nå skulle alt plutselig toastes. Og kan man toaste en burger så kan man da saktens toaste en pizza også, eller? I hvertfall var det det jeg ville finne ut av, og det er jeg glad for at jeg gjorde! Ikke bare ble jeg glad, jeg ble også mett. Og litt tykk. Men hva gjør man ikke når varm, smeltet, fet, rennende og forlokkende ost forfører deg med sitt uimotståelige oppsyn? Du lar deg forføre, velvillig. Jeg er billig sånn. Klarer ikke motstå fristelser, enten den heter ost eller Hellstrøm.
Dette må da sannelig være verdens enkleste måte å lage pizza på, og jeg lurer veldig på hvorfor ingen har fortalt meg før at det kan gjøres på denne måten. Men jeg er i det minste såpass grei at jeg velger å dele denne unike og godt bevarte hemmeligheten med dere. Det var veldedigheten sin det.
Fet latmannspizza
Du trenger:
– Ferdig pizzabunn, de små typene. Late folk lager ikke egen pizzabunn.
– Pizzasaus. Jeg brukte Peppes. Late folk lager ikke egen pizzasaus.
– Ost
– Oliven
– Chorizo
– Tomater
– Rømmedressing, Peppes. Late folk lager ikke egen rømmedressing.
Del en pizzabunn i to, ha pizzasaus på begge og alt du makter av fyll og fanteri i midten. Grill i toastjernet til osten har smeltet. Ha på tre tonn rømmedressing (også Peppes) og fråts. Hva du velger ha på/i pizzaen er selvsagt smak og behag, og du kan også erstatte pizzabunnen med pitabrød, panini eller lignende. Om dette er en pizza eller en sandwich kan sikkert også diskuteres, men jeg orker ikke diskutere akkurat nå. Pizzasandwich da. Nå skal jeg sitte og synes uendelig synd på meg selv (fordi jeg lot Eyvind seile avgårde med toget), og trøstespise et fjell med pizza som jeg skyller ned med dagen derpå-brus, på Annikensk også kalt vin.
God søndag 🙂
(886)
