Kjøkkenmaskiner SOS!

modernehusmor-index
Foto av Marie A. K. Larsen

Jeg tror jeg lider av en hittil ukjent fetisj. I går gikk jeg nemlig til innkjøp av nok et totalt unødvendig kjøkkenredskap. Argumentet (til meg selv) var at det var billig og at jeg snart får større plass på kjøkkenet. I min verden et mer enn gyldig argument.

Vel, denne gangen var det en Slow Cooker som inntok mitt kjøkken. Hallo, den kostet 299,- på Clas Ohlson, og den sto jo bare der og ropte på meg som en hjemløs og sulten katt. Og alle som kjenner meg vet hva slags forhold jeg har til katter, hjemløse eller ikke. Crazy Cat Lady 20 years from now. Og i tillegg hadde jeg jo hemningsløst bruk for den! Denne hadde jeg ønsket meg i hele fem minutter, og nå sto den der i all sin praktfulle prakt! Jeg var sjanseløs!

Slow Cooker ble med meg hjem. Jeg tittet inn i skap og skuffer og lurte på hvor jeg skulle plassere den. Ved siden av vaffeljernet jeg kjøpte for 3 måneder siden men aldri har brukt? Eller over det helt uunnværlige cupcake-jernet jeg bare måtte ha (men fortsatt ikke har brukt)? Sjanseløs der også: null plass! Betød dette at jeg faktisk måtte ta den i bruk? Eller skulle den lide samme skjebne som iskrem-maskinen og epilatoren? Det går i surr for meg, jeg vet ikke lenger hvilke maskiner som hører hjemme på kjøkkenet og hvilke som hører til på badet. Gud forby at soverommets unevnelige redskaper havner i kjøkkenskuffen.

Til informasjon: det kommer eget innlegg om nevnte Slow Cooker …

Jeg innser at dette er samme lidelse som TV Shop-offere lider av, men med motsatt fortegn. Der TV Shop-ofrene hamstrer treningsutstyr for å gjøre seg tynnere, så hamstrer jeg kjøkkenutstyr for å gjøre meg tykkere. Det må finnes en diagnose for dette? Eller kanskje dette er mitt skjulte, undertrykte, viktige bidrag i kampen mot kroppspresset? Er jeg på vei ut av skapet? Klesskapet? Jeg føler meg strengt tatt bare presset ut av skapet fordi det er for lite plass der. Jeg må se å få gitt bort litt klær snart.

Så hva er denne greia med kjøkkenmaskiner? Det gjelder forøvrig alt av kjøkkenutstyr generelt. Og mat. “Oooh, kandiserte miniblekkspruter med pistasjnøtter, det MÅ jeg ha, det har jeg ønsket meg hele livet!“. Og der og da tror jeg på det selv. Enkelte ting er som kryptonitt for meg, totalt uavhengig om det er godt, nyttig eller nødvendig. Sist jeg var ute og spiste sto andehjerte på menyen. Selvsagt måtte det testes. Var det godt? Nuhvel. Det er om ikke annet lagret i min gastronomiske minnebank.

Så hva er egentlig galt med meg? Personlig tror jeg at jeg lider av akutt inspirasjon og overmot, og tilsvarende total mangel på innsikt i begrepet årsak/virkning. Litt sånn “hva skjer hvis du dytter enda et ubrukelig kjøkkenredskap inn i et allerede overfylt kjøkken? Jeg aner ikke, men det løser seg sikkert”. Omtrent sånn går dialogen mellom ufornuftige og enda mer ufornuftige meg. Jeg tror selvsagt også på eventyr.

Jeg har alltid (og jeg mener alltid) hatt en tendens til å ta til meg løse fugler og katter. At dette også skulle omfavne kjøkkenmaskiner forutså jeg ikke. Jeg tror sannelig jeg har blitt kjøkkenmaskinenes omplassering for dyr. En slags Mor Teresa, for å være litt ydmyk og beskjeden.

Løsningen på denne kjøkkenmaskinproblematikken? Større kjøkken in the making! Problem solved.

Kjøkkenmaskiner SOS! Velkommen 🙂

 

 

(446)

Comments

comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *