En hva? En supersmaker. Men før du dømmer meg nord og ned som en arrogant skrytepave, hør hva jeg har å si. En supersmaker er egentlig et litt misvisende begrep. Vi kan deles inn i tre kategorier: supersmakere, normalsmakere og ikke-smakere. Ikke-smakere er ikke uten smaksløker, men forskjellen på tungen til en supersmaker og en ikke-smaker er enorm. En supersmakers tunge er pakket med smaksløker (disse små nuppene), så mange som 1100 per kvadratcentimeter på det meste, mens en ikke-smaker kan ha så lite som bare 11 per kvadratcentimeter på det minste. I praksis betyr dette at en supersmaker har særdeles utpregede smaksløker, men konsekvensen er at man også blir veldig sensitiv fordi ting smaker mer og sterkere, og supersmakere er spesielt følsomme på bitre matvarer som grapefrukt, kaffe, kål, bitre salater etc. En ikke-smaker kjenner ikke den bitre smaken like godt (noen ikke i det hele tatt), og vil mao få større utbytte av mange flere matvarer enn en supersmaker. Supersmakere er også følsomme på søtt og fett, og tenderer til å være tynne. Jeg er visst et hederlig unntak der, haha. Om det å være en supersmaker er en fordel kan derfor strengt tatt diksuteres. «Blant hvite er 25 prosent supersmakere, 45 prosent normalsmakere, og 35 prosent såkalte ikke-smakere.» (Dagbladet)
Hvis du selv ønsker å finne ut av om du er en supersmaker så kan du bestille testen fra Supertaster.com. Testen er enkel som bare det: du smaker på en liten papirstrimmel som er satt inn med det kjemiske (men helt ufarlig) stoffet PROP som supersmakere vil oppfatte som ekstremt bitter, normalsmakere vil oppfatte som lett bitter eller litt smakløs, mens ikke-smakere vil ikke kjenne noe som helst. Ca 25 prosent av befolkningen er supersmakere. Noe som tilsvarer omtrent like mange som er høysensitive. For meg er dette to sider av samme sak, og som høysensitiv overrasket det meg ikke at jeg også er en supersmaker.
Testen går ut på at du skal legge papirstrimmelen på tungen i noen sekunder, ta den ut og deretter kjenne etter hva du smaker. Jeg la den på tungen, og måtte spytte den ut umiddelbart og skylle munnen med vann. Nå har det gått en halvtime siden jeg skyllet, og den bitre og vonde smaken sitter fremdeles i. Jeg har alltid lurt på hvordan noen kan like grapefrukt (eller Campari, fysj!), men nå skjønner jeg jo hvorfor – den må jo smake godt når den bitre smaken er tatt bort. For meg smaker den bare ekstremt bittert og er totalt uspiselig.
At man er en supersmaker betyr dog ikke at man ikke kan venne seg til ting. Hvorfor i alle dager jeg har klart å venne meg til kaffe (noe så bortkasta) må gudene vite. Det tok meg mange år, og jeg liker ikke sterk og bitter kaffe, og den MÅ være med melk, men jeg liker kaffe i dag. Jeg liker også Guinnes, men ikke vanlig øl. Men en del kål sliter jeg med (sa noen rosenkål?), også klarer jeg ikke disse røde og bitre salattypene. Rå løk er døden, selv rå vårløk kan bli too much. Ikke er jeg glad i søtt heller, og det skal visst også være typisk for en supersmaker.
Jeg vet ikke om jeg alltid har vært en supersmaker, men det jeg definitivt kan si er at alle sansene ble forsterket etter at jeg var gravid. Under svangerskapet utviklet jeg en helt kriminelt sterk og plagsom luktesans, dette tror jeg mange kvinner kjenner seg igjen i. Hos meg gikk det aldri over, og jeg lukter så intenst mye at det store deler av tiden er direkte plagsomt, uten at jeg skal gå i detaljer, for da tør ingen å treffe meg mer, haha. Dette har nok også påvirket smaken min i stor grad.
I sammenheng med matlaging gir det meg styrke i forhold til balanse, særlig når smakene er litt subtile. Jeg vet selv at jeg er veldig god på balanse i sauser og kryddersammensetninger, og jeg kan koke suppe på en spiker selv i de mest stusseligste utstyrte kjøkken.
Hva med deg? Er du en supersmaker?
Nyttige linker for deg som vil vite mer:
«Sjekk om du er en supersmaker» – Dagbladet
«Er du en supersmaker?» – Aftenposten
Supertaster.com (her får du kjøpt smakstesten)
(2702)
